Hva IS-kvinnen og barna hennes angår…

Det har vært stort fokus på IS-kvinnen og barna hennes som ble hentet ut fra Syria for få uker siden, og samtaleemnet har stort sett vært basert på folks oppfatning av hvorvidt kvinnen (moren til barna) burde ha rett til å bli med hjem til Norge på grunn av en tilsynelatende syk sønn.

Og la oss for all del ikke blande inn de økonomiske aspektene av saken i denne debatten, den tilhører nemlig en annen debatt. Vi skal heller ikke ta stilling til om sønnen faktisk er syk eller ikke, det har vi profesjonelt helsepersonell til å vurdere, vi kan ikke gjøre annet enn å ta utgangspunktet i at opplysningene om det syke barnet er basert på fakta.

Skritt for skritt

Men for å komme inn til sakens kjerne, vil jeg først og fremst understreke at jeg kun har vurdert mitt standpunkt utifra barnas beste, og overhode ikke med hensyn til kvinnen, som er den kjødelige moren til barna.

Skyldsspørsmålet hva selve IS-kvinnen vedgår, kommer jeg tilbake til etter hvert, men har overhode ingen innvirkning på min vurdering forøvrig.

Jeg tar forbehold om at informasjonen jeg sitter inne med er korrekt og gitt på de rette premisser, fra alle kilder. Og utifra disse forutsetningene, er jeg overbevist om at man må se dette i en kontekst der kvinnen er uskyldig til det motsatte er bevist, og at barnas beste vurderes fortløpende, som første prioritet.

Pedagogikk og praksis

Når det er sagt, så viser jeg til den praksis og den påståtte pedagogiske vurderingen som legges til grunn i Norge, der barnas beste skal hensyntas som første prioritet, og der den pedagogiske læren tar for seg forskning og reelle opplevelser for barn generelt i Norge.

Det vil si at dette dreier seg om barnevern generelt, og at dersom det er best for barnet/barna at moren er til stede under avreise til Norge, og i en eventuell overdragelses-periode, så skal dette prioriteres fremfor noe annet.

Moren bør derfor i dette tilfellet tas med som et sikkert ankerfeste for barnas skyld.

Da vil det være naturlig å stille seg spørsmål om hvorvidt man kan forsvare et slikt argument fra et synspunkt som kommer fra barnevernet selv, og ikke minst fra øvre myndigheter i tillegg, om at barns opplevelser av slike traumer når det gjelder å plutselig rives bort fra familie-røttene sine, kan føre til fremtidige psykiske lidelser med tilhørende atferdsproblemer, livet ut.

Traumer og usikkerhet

Min konklusjon er basert på en kombinasjon av egne erfaringer, egne studier, og ikke minst en selvstendig logisk og etisk tankegang.

Jeg er nemlig overhode ikke i tvil om at alle barn som blir revet ut fra en familie, uansett hvor dette måtte være og nærmest uansett hvordan forholdene er, tar stor skade av dette på sikt, og bærer følgelig det med seg videre gjennom livet.

Dette vil kunne føre til traumer og usikkerhet opp gjennom oppveksten, og kan også komme til å påføre barnet så store skader at symptomene ikke lar seg reversere igjen.

Alle andre løsninger bør derfor være søkt og forsøkt gjennomført på en trygg og tilfredsstillende måte for både barn og familie (generelt i alle saker), før man eventuelt blir tvunget til å gjennomføre slike drastiske inngrep i familier og barns virkelighet, slik at man forsøker å begrense de påfølgende konsekvenser det har med slike alvorlige tiltak.

Det er derfor et godt argument å si at alle barn må kunne beskyttes mot omsorgssvikt i både hjemmet, og i varetekt hos øvrige myndigheter, som også innbefatter fosterhjem.

Trygghet og tillit

Hovedpoenget mitt blir derfor at dersom barnet/barna skal prioriteres og sikres det beste for dem, er det uten tvil i så vante omgivelser som overhode mulig. Og da er det helt naturlig å konkludere med at det føles tryggere for et barn å ha det miljøet det er mest vant til rundt seg, og de man ellers er sterkt knyttet til og har mest tiltro og tillit til, som sin nærmeste familie naturligvis vil utgjøre. 

Altså, personer som har opparbeidet seg trygg tillit hos barnet, bør være en del av prosessen uansett, enten det er snakk om permanent overdragelse eller ikke. Og moren må derfor selvfølgelig anses som en trygg og kjent pilar for disse barna, og dermed inkluderes i en prosess for eventuell permanent overdragelse, dersom det er et tema.

Om dette er en overdragelse eller ikke, er jo ikke det primære her, her tar vi nemlig stilling til det prekære behovet som oppstår når man skal bringe barnet hjem til Norge, ikke foreldrenes eller familiens behov. Likevel er familie en del av de primære og naturlige behovene i et barns liv, og likeledes skal tross alt familien også inkluderes i en slik vurdering og videre prosess.

Retten skal forøvrig ta stilling til barnemorens status og hennes eventuelle lovbrudd, samt hennes evne til å ta seg av barna fremover i tid. Her bør også en plan for en gradvis overdragelse av omsorgen gjøres gjeldende, dersom det er aktuelt.

Skyldspørsmål og troverdighet

Og dersom det er slik at moren ikke har gjort noe galt, så skal hun selvfølgelig også frifinnes og likestilles med det øvrige samfunnet. Og ikke som nå, dømmes av fremmedfiendtlige motstandere og stilles i gapestokken i form av hets og fordommer. Vi trenger ikke slike tilstander i Norge, vi har ett rettsapparat som hører til å ta seg av slike ting.

Om man ikke har tiltro til rettsapparatet vårt, så er det helt greit, vi kan ha ymse meninger om det alle sammen, etter hvert. Men det er i såfall en helt annen diskusjon!

Det kan selvfølgelig diskuteres om moren har gjort seg skyldig i omsorgssvikt ved å nekte barnet behandling under gitte forutsetninger, det sier i grunnen seg selv. Dersom dette stemmer, så er det åpenlyst omsorgssvikt i seg selv, og skal derfor ha konsekvenser for kvinnen i form av en rettferdig saksgang i domstolene, som selvfølgelig kan ende opp med overdragelse av barna, i verste fall. Men dette skal selvfølgelig vurderes på en saklig og grei måte, i domstolen.

Her skal man likevel søke best mulig løsning til barnets beste, og det kan like gjerne være et tilbud om rettledning til moren eller andre i familien, vedrørende omsorg og oppfostring av barna, og videre oppfølging av dette.

Men dette alene er ikke nok til å si at barnet er tilstrekkelig truet av å være under mors omsorg, slik at barnevernet kan lage seg et konstruert hastevedtak for å fjerne barna fra moren, eller at barnets beste er å bli revet ut av armene til moren for å bli fraktet til Norge for medisinsk undersøkelse, fordi noen mener at hun ikke fortjener å bli med til Norge selv. Snarere tvert imot, er det mye som indikerer på at barnet/barna har hatt trygge og greie forhold i morens nærvær, så langt det lar seg gjøre under slike ekstreme forhold de har levd under.

Bortsett ifra hennes mulighandling (tar forbehold) i en slags nødverge, der hun begår omsorgssvikt med å unnlate å ta imot hjelp fra norsk helsepersonell, ser det ut som om kvinnen har ytt sitt tilnærmet beste for barna, under de omstendigheter de har befunnet seg i.

Frivillig pågripelse og varetekt

Kvinnen har også latt seg frivillig pågripe og samtykket i varetekt, noe som øker troverdigheten hennes. Så hun samarbeider både med PST, politiet, og de øvrige domstolene, og det må selvfølgelig tale til hennes fordel at hun samarbeider. Dette gjør selvfølgelig noe med troverdigheten hennes, i hennes egen favør.

Det er også på sin plass å poengtere at det er en korrekt handling å føre henne frem for en domstol, dersom det er skjellig grunn til å mistenke henne for brudd på nasjonale eller internasjonale lovverk.

Det er også rimelig opplagt å tro at hun i så fall kan sitte inne med opplysninger det kan være interessant å få vite noe om, dersom hun er skyldig i å ha deltatt i IS sine handlinger. Opplysningene kan også komme uten at hun selv direkte har deltatt i ugjerningene, hun kan også alt ha følt seg tvungen til å bidra med noe.

Med bakgrunn i dette kan man si at det meste her taler for at det er fornuftig å bringe slike kvinner hjem til Norge, både med tanke på en rettferdig rettergang og den etterretningen man som demokratisk nasjon kan dra nytte av. Men i hovedsak på grunn av barnas stilling likevel.

Risikovurdering

Photo by Markus Spiske on Unsplash

Hva terrororganisasjonen og dens intensjoner i seg selv vedgår, så utgjør ikke kvinnen en særlig stor fare for det norske samfunnet idag.

Det er både tryggere og mer prinsipielt riktig å ha henne innesperret i et norsk fengsel, enn det ville være å ha henne gående fritt rundt i mer ekstreme miljøer i andre land, med muligheter for å danne, eller bli med i, terrorceller som motarbeider demokratiske verdier verden over, ellers.

Men…og det er en viktig faktor! Dette gjelder kun dersom hun kan kjennes skyldig av norske domstoler, enn så lenge er hun å regne som uskyldig.

Borgerskap og forræderi

Et annet spørsmål som også dukker opp i denne sammenhengen, er hvorvidt både mor og barn er norske borgere å regne som, i og med at det antas at hun frivillig har emigrert til Syria for å bidra i kampen for IS mot det etablerte verdenssamfunnet forøvrig, og at hun dermed har konvertert til Islam og følgelig inntatt en annen nasjonalitet, og på den måten faktisk begått en krigsforbrytelse mot Norge, i form av forræderi.

Mange i litt ekstreme politiske grupper både på Facebook og andre steder, tar til orde for å si at verken moren eller barna er å regne som norske, og derfor ikke har noen rett til å komme til Norge.

Og det kan til og med tenkes at de faktisk har rett i bunn og grunn, dersom vi skal bedømme dette prinsipielt og etter en allmenn forståelse av hva som er rett og galt.

Men enn så lenge er det altså ett eksisterende regelverk som tilsier noe annet, og dermed må norske myndigheter forholde seg til det, og ikke det man måtte mene om reglene forøvrig, nødvendigvis.

krigsrett

I tilfelle dette skulle anses som landsforræderi eller krigsforræderi, skal hun i såfall føres for militære domstoler, og dermed ikke for sivile domstoler.

En krigsrett er en militær domstolsom dømmer og fastsetter straff for soldater for brudd på militær strafferett. I tillegg krever Genève-konvensjoneneat krigsfanger som er tiltalt for krigsforbrytelser blir prøvet etter samme prosedyrer som det ansvarlige landets egne soldater.

Man må også huske på å ta innover seg den dobbeltmoralske henstillingen Regjeringen har i så måte, der de velger å sende voksne innvandrere med barn tilbake til sine respektive land, til tross for livsfaren både foreldre og barn da befinner seg i.

Et godt eksempel på dette er jo Yasmin Kristensens utvisning, for at hun løy om hvor hun kom fra for ca 18 år siden, og som med grunnlag i dette ble utvist fra Norge. Hun blir da nødt til å reise fra familien sin med mann og fire barn, noe som indirekte kan anses som en form for mishandling av barna, etter mitt synspunkt. Da mener jeg selvfølgelig ikke fra mors side, for hun har jo ingen valg, men staten setter først og fremst barna i en særdeles vanskelig situasjon, når de velger denne løsningen etter snart 20 år.

All sunn fornuft tilsier at man må finne en annen løsning på denne problemstillingen, men enn så lenge praktiserer altså Norge dette regelverket.

Konklusjon

Konklusjonen er derfor enkel og presis, bygget på de rette premisser i sakens kjerne, slik jeg ser det. Myndighetene har gjort helt rett i å bringe IS-moren hjem dersom de har vurdert dette utifra barnas ståsted, med bakgrunn i en vurdering basert på våre egne tradisjonelle verdier med «barnets beste» som en slags blind terminologi, der morens hensyn ikke tas hensyn til. Dette også helt uavhengig av den dobbeltmoralske henstillingen i forhold til Yasmin-saken, samt andre IS-kvinner som ønsker å komme tilbake til Norge.

Dersom andre IS-kvinner imidlertid er i en tilsvarende situasjon, så må vi selvfølgelig også tilby dem samme løsninger basert på samme grunnlag.

Noe annet ville være å dra temaet over i helt feil gate, og dermed argumentere på feil utenrikspolitisk grunnlag, med en slags propaganda som følge av dette.

Denne debatten dreier seg nemlig om barnas beste, ikke de voksnes.

Det må også nevnes at hensikten med samfunnsstraff egentlig går ut på at den dømte skal kunne straffes og gjøre bot overfor samfunnet, og deretter føres tilbake til samfunnet igjen, ved fullført soning.

Til slutt vil jeg bare si at jeg ikke er 100% sikker på den pedagogiske og akademiske grunnmuren i dette med at «barnas beste» alltid skal gå foran alt annet til enhver tid, det kan nemlig lett komme til å bli et vådeskudd i bena på familiene i Norge, med slike blinde holdninger. Spesielt når man i realiteten mest av alt egentlig bare er ute etter stjerner i søndags-skoleboka si, som forvalter eller politiker, for at man selv skal fremstå best mulig i offentlighet, som den gode samaritan i så måte.

La barna få komme hjem, ta med mødrene, og la systemet og prinsippene våre ta seg av resten, da hever vi oss over både terroristene og deres sympatisører. Det er hva jeg kaller å forsvare våre demokratiske verdier, grunnlagt på et rettferdig menneskesyn!

Referanse: Samfunnskritikeren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.