En umusikalsk parodi av et imperium

Det slår meg plutselig at det må være meget stressende både for Statsminister Erna Solberg (H) og barne- og familieminister, Kjell Ingolf Ropstad (KrF), å ha Marius Reikerås surrende rundt ørene sine til enhver tid.

Spesielt når han også summer som en irriterende mygg i bakgrunnen og i andre internasjonale politikers ører, der det kanskje vanligvis ikke er så lydhørt som man skulle tro, men som nå ser ut til å ha fått fjernet ørevoksen engang for alle.

Man kan gjerne beskylde Reikerås for å være både pågående og litt amatørmessig i sin iver etter å holde takten i «Kaptein Sabeltann», men når sant skal sies må det vel være på sin plass å nevne at Kjell Ingolf Ropstad`s pipe har en adskillig større surhetsgrad enn man kan forvente i en slik melodi, til og med i en klisjéaktig politisk såpe-opra som dette.

Dårlig lederskap

barne- og familieminister
barne- og familieminister, Kjell Ingolf Ropstad (KrF)

Kjell Ingolf Ropstad har gang på gang vist at han ikke er egnet som KrFs leder, og heller ikke andre partiers leder, for den saks skyld.

Hans umusikalske parodi av hans egen forgjenger, Knut Arild Hareide, som i motsetning til Ropstad klarte å stå noenlunde rakrygget i forhold til sitt eget lederskap, har vist seg å bli fullstendig skivebom.

Når det er sagt finner jeg lite eller ingenting som egentlig taler for at KrF i det hele tatt burde være involvert i politikk, med sine mange uoppnåelige «verdier», som selvfølgelig KrF er de eneste på jorden til å praktisere.
Man kan jo ikke forestille seg at andre har tilsvarende menneskelige verdier, ikke sant?

Det går mer eller mindre frem i deres politiske tilstedeværelse, at de lider av både mindreverdighetskomplekser og dårlig selvtillit. KrF fremstår som en hellig kongelig adel som dyrker det perfekte, koste hva det koste vil, mens de i realiteten ikke driver med annet enn manipulasjoner i form av massesuggesjon, i dumskapens navn.

Religiøs massesuggesjon og personlige livssyn har ingenting i politikken å gjøre, det er et personlig anliggende som ikke vedgår et fellesskap i den forstand man ilegger et slikt forhold, der hensikten med politikk er å tilpasse seg andres behov, og å respektere de lover og regler som blir utarbeidet i regi av et kollektivt demokratisk fellesskap til enhver tid, uten å stille religiøse prinsipper eller personlige livssyn som krav for andres tilværelser.

Jeg bare nevner dette i forbifarten, av prinsipielle årsaker, og for å legitimere min påstand om at mye av de unotene vi opplever i forvaltningen, faktisk kommer fra den kristne kulturen opprinnelig.

Men nå skal vi ikke ha for mye fokus på KrF, men snarere på det slette arbeidet deres partileder praktiserer sammen med sine underståtte, samt hans fraværende måte å ta tak i et av verdens mektigste og farligste imperium på.

Det er nemlig et stort spørsmålstegn ved hans utnevnelse som statsråd, spesielt i ettertid av hans mange håpløse uttalelser.

En kynisk hverdag

Har mangelen på personlig integritet og anerkjennelse vært grunnlag for mange barnevernssaker?

Det at så mange har lukket øynene for det som har pågått i så mange år, ja så alt for mange år, er i seg selv en underdrivelse av effekten et imperium som vårt eget barnevern utgjør en del av.

Det er likevel viktig å bruke sidesynet for å kartlegge de side-momentene som spiller inn her, deriblant skoler, barnehager, politiet, regjeringen, domstolene, kapitalistene, osv.

Hva har kapitalistene med dette å gjøre tenker du kanskje, og det er forståelig at du tenker det.

Men det er imidlertid slik at kapitalister er involvert i all politisk drift i bunn og grunn, og ikke minst utgjør de en del av det man kan karakterisere som «frimurerbevegelsen», som ofte tar seg til rette på vanlige borgeres bekostning.

Et par eksempler på kapitalistiske innblandinger i barneverns-politikk, er for eksempel private organisasjoner og instutisjoner som driftes med vinnings hensikt, av private investorer. Et annet eksempel kan være når kapitalister bidrar med penger til statskassen under et dekke, for å bidra med en favorisert støtte til et «bekjentskap» i politikken. Sistnevnte er en type korrupsjon det er svært vanskelig å påvise, men det forekommer likevel.

Ingen brann uten ild

Uansett har dommene fra Den Europeiske Menneskerettsdomstolen ettertrykkelig bekreftet det Marius Reikerås og meg selv har sagt i årevis allerede, og som egentlig resten av befolkningen har visst innerst inne, at det har forekommet mobbing og urett mot familier som ikke har fulgt rammene til overklassens normer, og at dette i realiteten har vært en heksejakt på mange uskyldige borgere, med en prislapp som innebærer ødelagte liv og familier som går til grunne.

De bør derfor snarest erkjenne disse problemene, og man må følgelig starte brannslukking på et helt annet sted enn det man har gjort tidligere, for det er faktisk ikke bare sokkene til dem som jobber i forvaltningen som brenner, hele gulvet står i brann.

Man må også ta innover seg at Norge ikke lenger har den samme statusen de engang hadde i internasjonalt farvann, delvis fordi visse forvaltere har vært sta nok til å ikke gi etter for press, og slik sett har de satt Norges renommé og sikkerhet på spill for egen prestisje, men også delvis fordi norske politikere har latt dette surre å gå år etter år, uten å bry seg.

Til orientering gjelder også dette fattigdom, til tross for at myndighetene sier noe annet og forsøker å dekke over det med små ubetydelige grep. Husk at fattigdom også er nært forankret til de aller fleste barnevernssaker, og det forteller jo i grunnen litt om holdningen her.

Dette slår selvfølgelig ut begge veier, både positivt og negativt, men aller mest er det ødeleggende for Norges renomme ute i verden på sikt, og slik mister også Norge troverdighet på kort sikt.
Dette er en problemstilling som neppe opptar Reikerås og hans disipler særlig mye, og det skal det vel strengt tatt heller ikke gjøre, men det er en problemstilling norske politikere bør ta innover seg nå, og gjøre noe med.

Forvaltningsproblem

Og ikke minst bør man i skyggen av Nav-skandalen også begynne å innse at dette ikke er et enestående problem i barnevernet, men i hele forvaltningssystemet, inklusive Nav, politi, militær, og andre statlige forvaltningsorganer.

Det er med andre ord noe fundamentalt galt med hele det politiske forvaltningssystemet, ikke bare her i Norge, men i hele verden.

Og dersom man skal drive brannslukking rundt dette, bør man først og fremst rette tuten på brannslokningsapparatet mot der flammenes kjerne er, nemlig på sentral-politisk nivå.

Og da sitter nok ikke nåværende ledere for disse etatene trygt lenger, da bør faktisk Kjell Ingolf Ropstad være blant dem som ser seg om etter noe annet å gjøre i fremtiden.

Jeg tror myndighetene sliter litt med Marius Reikerås for tiden, for å si det mildt. Og jeg tror også de kommer til å slite med oss fremover, dersom de ikke tar tak i dette straks!

Redaktør, Jan Inge Iversen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.