Medias samfunnsansvar og Domstolenes retorikk

Media sitt samfunnsansvar er tåkelagt av Domstolens retorikk og redaktørers barnelærdom.

De siste års mediebilde har endret seg kraftig. Ikke bare er redaksjonene redusert til en brøkdel, men kravene til faktasjekk er skjerpet betydelig, angivelig for å unngå erstatningskrav og negativ PFU omtale.

Imidlertid virker det ikke som mediene har tilstrekkelig adskilte saker der staten pålegger enkeltindivider straff eller begrenset råderett, fra rene sivile tvister mellom to parter. Viktigheten av ordentlig bakgrunnssjekk til sikring av privatlivets fred, er viktig og riktig, men det må skilles på hvem som er den sterke part, som redaksjoner konsekvent ser ut til å glemme.

Faktasjekk av statens inngripen i menneskers liv koster lite og ingenting, og kan med enkelhet utføres av hvilken som helst jurist, på et øyeblikk.

Godtroende media

Media har vært godtroende til domstolens arbeid, og på generelt grunnlag, ukritisk formidlet det domstolene har formidlet (selvfølgelig med få unntak). Dette er fullt forståelig sett fra en redaktørs ståsted, der krav til inntjening og faktasjekk er nødvendig, mens antallet ansatte journalister er redusert til en brøkdel.

Videre er det også naturlig fordi, hvis vi ikke kan stole på domstolen, hvem skal vi kunne stole på da?

Det skal sies at jeg ville trodd det samme som media, hvis noen for 17 måneder siden hadde fortalt meg det jeg selv vet idag, og som jeg nå sitter her og skriver om. Vi har nemlig lært fra barnsben at domstolen skal opptre som tegneseriehelten «Fantomet», og i rettferdighetens navn, slå ned på all den urett, som til og med staten kan påføre enkeltindivider i samfunnet.

Vi har gitt domstolen en kredibilitet som kanskje var korrekt i samfunnet de første tiårene etter krigen, men som gradvis har blitt til en dommer-kultur på visse områder, i dobbeltmoralens navn. Med dette mener jeg at loven tilsidesettes til fordel for en retorikk som ingen skjønner noe av, altså der språket blir bortimot uforståelig for allmennheten.

Dommere skriver sine avgjørelser som en dårlig Norsk-stil, der innledningen lister opp angivelig faktisk forløp, deretter partenes innlegg, fulgt av domstolens bemerkninger, ofte uten henvisning til hva den tapende part har fremlagt, og til slutt en konklusjon begrunnet i dommers egne bemerkninger. Det er ikke mulig for vanlige mennesker å følge med på 10 siders retorikk og juridiske analogier. Den tapende part får selv ikke anledning til å kommentere dommen, eller avdekke eventuelle feil før de skjer, for den saks skyld.

Ingen uten særlig interesse for henvisninger til paragrafer i lovtekster og saksnumre til referanser i rettspraksis, vil psykisk, være kapabel til å fordype seg i en slik tekst.
Når jurister i det offentlige benytter seg av det som må kunne sidestilles med et annet skriftspråk, der tolk i form av advokat kreves for å kunne forstå innholdet, er dette i seg selv bare en annen form for hersketeknikk, spesielt utviklet for å skjule feil begått av domstolen og det offentlige forøvrig.

Jeg pleier å si at ingen vil akseptere at fastlegen din snakker latinsk til deg. Det er nemlig ingen forskjell på dette eksempelet, og hva eventuelt staten, og især domstolen gjør. Det er absolutt ingenting som tilsier at domstolene eller staten forøvrig, skal uttrykke seg med noe som oppfattes som «latinsk» for omverdenen, i sine avgjørelser, og i kommunikasjon med omverden forøvrig. Leger klarer å begrense sine latinske evner til internkommunikasjon, så hvorfor gjør ikke Staten det samme?

Demokrati

Uten uavhengige domstoler finnes ikke rettsstaten. Uten rettsstaten finnes ikke demokratiet. Menneskerettighetene har liten verdi om de ikke har rettslig vern. Uavhengige domstoler skal beskytte borgerne mot tilfeldige avgjørelser og overgrep fra de andre statsmaktene. Dette er ihvertfall slik vi blir fortalt og opplært til å tro, helt fra vi er små.

Enkeltmennesker, bedrifter, minoriteter og andre grupper skal få sin konstitusjonelle rett etterprøvd rettferdig, også når motparten er staten. Det er ingen enkel jobb og skaper ofte politiske spenninger. Avveiningen mellom folkevalgte lovgiveres makt, Høyesteretts konstitusjonelle kontrollfunksjon, er et tema som i økende grad får kritiske spørsmål, særlig i sosiale medier. Høyesterett, som revisor for grunnlovskontrollen, blir et overordnet organ i forhold til Stortinget”, slik tidligere justitiarius Tore Schei har formulert det, men gjør de virkelig jobben sin?

Det er selvsagt et demokratisk paradoks at dommere som ikke er folkevalgt, og som har begrenset oversikt over samfunnets utvikling og konflikter, er tillagt en så sentralrolle i det politiske systemet, men folkevalgte forsamlinger er i seg selv ikke en garanti for at borgernes frihet og rettigheter er ivaretatt. Uavhengige domstoler – rettsstaten – er ventilen som skal sikre demokratiet mot utglidning eller forvitring, en oppgave Høyesterett til stadighet overser i sine nesten 90 prosent beslutninger i anker de ikke behandler overhodet. Dette høye antallet avvisninger av saker som ofte stammer fra tingretters feil, og som av ulike årsaker ble gjenstand av forenklet behandling av lagmannsrettene, er hårreisende handlinger motsatt av alle rettsstatens formål og intensjoner! Folk flest aner ikke noe om Høyesteretts praksis fordi ingen har fortalt dem det!

Med pågående avsløringer om domstolene og dommeres manglende kunnskap på det lovverket de er satt til å vokte, er det bare et spørsmål om tid innen en reform i domstolen blir et folkekrav. På den internasjonale «Rule of Law Index» (2017 – 2018) er Norge nr. 2, etter Danmark, av 113 land som er vurdert. Rettssikkerheten er angivelig blant verdens aller beste, om enn bare på papiret. Norges utfordringer, nå endelig er avdekket for folk flest gjennom Nav sin skandaløse behandling av enkeltmenneskers råderett og frihet, der domstolen endelig har blottlagt seg selv og sin dobbelmoralistiske praksis, der de har åpenlyst vist seg fra den kunnskapsløse tosidige siden av deres ukultur.

Skal loven være lik for alle, må folk kjenne sine rettigheter, de må kunne gjøre disse rettighetene gjeldende og de må ha adgang til domstolene, der forutsigbarhet for utfall i saker må bli den klare målsetning. Dagens yatzy-lignende tilstander i utfallet av nær sagt identiske saker, må elimineres, der reform og kulturendring er eneste farbare vei.

Rettsliggjøringen og rettighetspolitikken er blant faktorene som har økt behovet for rettshjelp betraktelig de siste årene. Dessverre er rettshjelp utenfor rekkevidde for nær sagt alle innbyggere, mens loven er et kroneksempel på en retorikk formulert på en kynisk måte som får alle til å tro det motsatte. Med unntak av straffesakene er lov og rett stadig oftere et spørsmål om lommebok, ikke lovbok. Vi ser helt tydelig en ny form for «urettferdig rettergang» under utvikling, der dommere ofte kopierer hverandres avgjørelser ukritisk, uten å sette seg inn i Norges lover, forarbeidende og sakens dokumenter, der de anvender sjekklister som den enkelte domstol ofte ikke oppdaterer med nytt lovverk før flere år har gått.

NAV-saken

Nav-saken under opprulling, skulle egentlig vært omdøpt til «domstolsakene» i flertall, nettopp fordi det har vært domstolene, og den enkelte dommers oppgave å påse at slike fullstendig meningsløse og menneskerettsfiendtlige handlinger som Nav og juristene hos påtalemakten har påført mennesker i en allerede vanskelig situasjon, aldri skulle skjedd.

Domstolens 900 dommere individuelt, har en plikt å påse at lover og regler skal gjelde for alle.
Domstolkulturen har som nevnt et tydelig og klart reformbehov. Det hjelper nemlig svært lite om domstolene er uavhengige hvis de er utilgjengelige for de som virkelig behøver dem, spesielt i saker som begrenser råderett og økonomi. Det er nemlig i saker relatert til økonomi de aller fleste brudd på menneskerettighetene skjer. Det er ofte her barnevern kommer inn i bildet, det er her konkurser skjer, tvangsforretninger og skilsmisser. Det er i kjølvannet etter en vanskelig livssituasjon mennesker, kanskje for første gang, møter det offentlig byråkrati, ofte flere etater samtidig. Når mennesker i denne sårbare situasjonen blir feil behandlet av offentlige etater, skulle en tro at domstolene ville vært et ridende politi som galopperte inn og sa STOPP.

Imidlertid ser vi en klar trend som viser at dommere «misforstår» lovgivers klare intensjoner med reformer og nytt lovverk. Årsaken må nødvendigvis være basert på fordommer, kunnskapsmangel, vaner og den enkelte dommers individuelle grunnsyn, fordi den enkelte dommers handlinger ellers ville vært strafferettslige, utført med overlegg.

Privatsfæren har beskyttelse i Grunnloven og i europeisk og internasjonal rett.
Domstolens rolle som vokter av rettsstatens friheter og enkeltmenneskers rettigheter er helt essensielle vilkår vi som borgere har ansatt de knapt 900 dommerne til å vokte over.
«Kun 900 dommere skal ivareta sikkerheten og friheten til fem millioner borgere i Norge».

Når dommere blir ansatt, skulle vi tro at dette var et utvalg av de aller skarpeste jurister, individer som utelukkende har et kall for å påse rettferdighet i samfunnet. Slikt er det dessverre ikke. Dommere velges ut fra individuelle og politiske årsaker, vennskap og kjennskap akkurat like kynisk som medlemmer av den internasjonale Olympiske komité. Når noen blir dommere basert på vennskap og retorikk, og ikke sitt kunnskapsnivå og talent, blir nødvendigvis resultatet akkurat som vi nå ser i Nav-sakene, der store fellesfeil medfører konsekvenser i det alvorligste et enkeltindivid kan utsettes for – justismord, dømt uten skyld, uten lov og rett.

Nav-sakene er første velfortjente kritikk av dagens ukultur i domstolen, men flere, langt mer omfattende og større saker er under oppseiling, dessverre ennå ukjent for folk flest. Det er heldigvis kun et tidsspørsmål innen journalister ser koblingene til alle andre rettsområder der domstolene påfører enkeltindivider begrenset råderett og straff.

Det er nemlig en statistisk umulighet at liknende felles-feiltolkninger fra domstolene ikke også skjer i konkurssaker, skiftesaker, dødsbo og i alle andre juridiske fagområder.
Jeg vil derfor gi media et lite tips, og be alle redaksjoner om å ta en liten titt på hvordan domstolen gjennom en årrekke har ignorert det lovpålagte ettersynet i alle saker der tingrettene har oppnevnt private næringsdrivende advokater til å ta hånd om bobehandlinger gjennom rollene sine som bostyrere.

Flere av disse private næringsdrivende advokatene har tjent seg usannsynlig rike på andre menneskers nød, vel vitende om domstolens neglisjering av sitt eget ettersyn som skal være gjennomført av en uavhengig part etter reglene for god revisjonsskikk.

Loven legger nemlig klart opp til at det er helt essensielt at bostyrere skal ha en revisjon etter god revisjonsskikk, som i klartekst betyr at en person skal oppnevnes av domstolen til å føre et ettersyn med det arbeidet en bostyrer har utført i en bobehandling. Forarbeidende for lovkravet viser blant annet til viktigheten av ettersyn har økt, ettersom bostyrere har fått utvidete fullmakter når det ikke lengre er krav til oppnevning av et kreditorutvalg.

De siste 10 årene har det vært nærmere 400 000 bobehandlinger, der kanskje bare så få som 5 000 bobehandlinger har hatt denne lovpålagte kontrollen. Hva da med de 395 000 øvrige bobehandlingene?

Måten domstolene har valgt å håndtere dem på, er ikke bare spekulativ, men direkte i strid med lovens ord. Mantraet til domstolene har vært at når boet er lite og oversiktlig, behøves ikke en slik revisjon. Tatt i betraktning at kanskje så mange som 370 000 av bobehandlingene ikke ville fått noe annet utfall om en revisjon hadde vært gjennomført eller ei, kan domstolens handlinger forsvares logisk, selv om praksisens er forsøkt skjult og er i brudd med gjeldende lovverk (konkursloven § 90 annen del, nr 2).

Imidlertid er ikke de 370 000 feilinnstilte bobehandlingene domstolens alvorlige forbrytelse og Statens erstatningsrettslige ansvar som selvassurandør.

Den særdeles alvorlige fellesfeilen og forbrytelsen begått av domstolene, og årsaken til lovgivers tydelige krav til ettersyn med bostyrere viser nå at;
«Domstolen har nektet å gjennomføre en obligatorisk revisjon i kanskje 25 000 bobehandlinger med klager på bostyreres håndtering av kreditorfelleskapets midler!»

Det er i Norge opplevd som en stor skam å bli slått konkurs, og er i likhet med Nav-saken, ofte knyttet til mennesker i vanskelige livssituasjoner med økonomi som fellesnevner.
Ingen saker som er relatert til konkurs, gir enkeltmennesker rett på fri rettshjelp eller bistand fra staten forøvrig. Alle innboforsikringer har samme unntaksklauslul.

Imidlertid blir alle som er utsatt for en konkurs, rett eller feil, pålagt mange arbeidsoppgaver og begrenset råderett over eget liv.

Alle som er underlagt en bobehandling er i tillegg automatisk ilagt et forbud mot å reise ut av Norge, og har til enhver tid hengende over seg trussel om konkurskarantene, bøter, og til syvende og sist, fengsel.

Alltid med en legitim bekymring over at ingen behandlere må misforstå eller feiltolke noe som kan føre til et uriktig utfall.

Det heter seg at det ikke er ulovlig å gå konkurs, men samtidig er det ingen andre rettsområder som inneholder flere muligheter for straff enn i konkurs. Feil og misforståelser kan dermed veldig fort få alvorlige konsekvenser for både enkeltindivider såvel som kreditorfelleskapet, ofte ensidig basert på antagelser og tro, uten fundament i virkeligheten.

Når dette er den faktiske og reelle virkelighet, skulle en trodd at domstolene ville vært ekstra påpasselige og nøye i sin behandling av slike saker, og er derfor høyst besynderlig at faktum i realiteten faktisk er stikk motsatt.

I realiteten og i praksis er det kun én persons ord som avgjør utfallet til involverte i bobehandlingen! Bostyrers ord, dokumentert eller ei, vil av domstolen bli vektlagt over enhver dokumentert korrekt fremlagt kritikk (som media fort vil finne ut).

Det er den enkelte dommer i tingrettene som oppnevner bostyrer, der enhver kritikk av bostyrer vil oppfattes som en personlig kritikk av denne dommers handling! Absurd, ja, men likevel er dette den faktiske reelle praktiserende virkelighet alle kritiske røster møter.

Med henvisning til domstolens neglisjering av det eneste reelle ettersynet av bostyrere vi har, vil enhver kritikk av bostyrers arbeid i bobehandlingen som ikke er revidert, være i brudd med artiklene i den europeiske menneskerettskonvensjonen. I Norge har dette skjedd i et organisert omfang som vil få dagens Nav-saker til å se ut som parkeringsbøter til sammenligning.

I tillegg er samtlige feilbehandlede saker brudd på grunnlovens paragraf 96
«Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom. Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.

Ingen kan dømmes til å avstå fast eiendom eller samlet formue, med mindre verdiene er benyttet til eller er utbytte fra en straffbar handling…»
..som oppsummer alle menneskers tanker om hva selve fundamentet rettsstaten Norge er bygget på.

En ting er i hvert fall sikkert i vår tid. Den som ikke kommuniserer, taper legitimitet.
Enda verre er at feilkommunikasjon fra domstolens korridorer skader rettsstatens legitimitet og anseelse i egen befolkning.

Domstolen gir i dag fra seg tydelige signaler på at kunnskapsløshet blant befolkningen er det ønskelige «Status Quo»! Det er kun redaksjonene som kan provosere frem den kulturendring domstolen helt åpenbart behøver.
Jeg spiller derfor ballen over til alle redaktører, og stiller dere det samme spørsmålet jeg har stilt meg selv flere ganger de siste 17 måneder: Hvis ikke deg, hvem da, hvis ikke nå, når da?

Domstolen gir i dag fra seg tydelige signaler på at kunnskapsløshet blant befolkningen er det ønskelige «Status Quo»! Det er kun redaksjonene som kan provosere frem den kulturendring domstolen helt åpenbart behøver.

Jeg spiller derfor ballen over til alle redaktører, inklusive vår egen redaktør, og stiller dere det samme spørsmålet jeg har stilt meg selv flere ganger de siste 17 måneder:

Hvis ikke deg, hvem da? Hvis ikke nå, når da?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.