Slakter sin egen dom

Tidligere sjefredaktør og journalist i Standpunktet, Jan Inge Iversen, ble ifølge ham selv urettmessig idømt en bot på kr 3.000 for å ha nektet å etterkomme et pålegg han mente politiet ikke hadde grunnlag til å gi ham, og at politiet i praksis brøt norsk lov med å ilegge ham både et ulovlig pålegg om å fjerne seg fra bysentrum, og å nekte ham å filme.

Iversen sier til Team Mikroskop at han ikke aksepterer dommen og at han kommer til å begjære den gjenopptatt straks han føler helsen og økonomien tillater dette. Iversen er i dag ufør og driver Mikroskopet på si, som hobby.

– Jeg er slett ikke imponert over politiets arbeid i denne saken, og like lite imponert over tingrettsdommer Magne Revheim Mælands utrolige arroganse og lite kompetente forståelse av lovverket vårt, sier Iversen.

Skulle intervjue kilde, ble avlyst

Iversen forteller at han skulle møte en person den kvelden, og at han skulle intervjue en interessant kilde vedrørende en oppsiktsvekkende sak. Han hadde derfor med seg pressekortet og telefon, slik at han kunne tilkjennegi seg med pressekortet og bruke telefonen til å ta opp samtalen med, og på den måten opptre profesjonelt og effektivt med tanke på å kunne gi 100% gjengivelse av sitater og lignende, fra intervjuobjektet. Oppdraget ble utført på vegne av hans egen nettavis, Standpunktet, som på det tidspunktet hadde litt over 600.000 faste IP-adresser som følgere.

– Jeg har alltid gjort det slik, at jeg tar opp samtalene på «bånd» eller «video» fra telefonens app, slik at det aldri skal kunne forekomme feilsitater og lignende. Standpunktet var kjent for å være ærlig, troverdig, og nøktern, bedyrer han.

Møtet med intervjuobjektet ble imidlertid avlyst av ukjente årsaker, og Iversen stakk derfor bort på en liten pub i Stavanger, siden det var fredagskveld, for å slå av en prat med en kollega som jobbet på puben, i tillegg til Standpunktet.

Ville ta Taxi hjem

Etter en kort stund og ca to – tre pils, gikk Iversen for å finne en taxi som kunne bringe ham hjem raskets mulig. Da han rundet hjørnet der som taxiene pleier å stå, ble han oppmerksom på politiet som sto og håndterte en person.

Iversen forteller videre at han tok opp telefonen og begynte å filme situasjonen av rutinemessige årsaker, og at han ganske raskt fant ut at det egentlig ikke foregikk noe av særlig interesse for ham og hans nettavis, så han skulle akkurat til å legge ned telefonen da han plutselig blir observant på en politifullmektig som kommer mot ham med et «ubehagelig» blikk, som Iversen selv beskriver det.

– Jeg har gjort dette utallige ganger tidligere, og ved noen få tilfeller har det vært av interesse, men da stort sett for politiet selv, som i alle tilfellene har vært både glade og positive til at jeg har kunnet bidra med informasjon eller bevis til deres fordeler, sier han videre. Det er helt uproblematisk at jeg har tatt meg et par – tre pils, sier han. Jeg gjengir likevel 100% bevitnelse med mobiltelefonen min, og er saklig opptatt av å ikke hindre politiet, sier han videre.

– Derfor tenkte jeg at dette sikkert var helt greit denne gangen også, og holdt derfor god avstand fra politiet, slik at jeg ikke skulle være til hinder for dem på noen måter, sier Iversen videre.
Jeg var kanskje på det nærmeste ca 7 meter ifra dem, men mener bestemt at jeg var bort imot ca 10 meter ifra dem ellers, skyter han til.

Politiet løy bevisst i retten

Politiet og politiadvokaten mente imidlertid i retten at det var tre meter, og at Iversen derfor var forstyrrende for polititets arbeid. Også etter at Iversen viste filmopptakene til de aktuelle vitnene i politiets rekker, som tydelig viser en avstand på mellom 7 og 10 meter, fortsatte politiet og deres advokat å opprettholde påstanden om at dette var tre meter. Retten fant det imidlertid å måtte være noe lenger enn 3 meter, og mer opp mot 5 meter, men uten at dette var avgjørende, gikk det frem i rettspapirene. Det sentrale er at tiltalte filmet den pågrepne, også forfra, slik at denne lett kunne identifiseres, går det videre frem i rettens avgjørelse.

– Det som ikke kommer frem i rettens kjennelse, er at dommeren faktisk ga meg medhold i at det var minst 7 meter, sier Iversen. Dommeren har ved en senere anledning endret perspektiv på det hele, og dermed endret hans egen forklaring overfor det offentlige, sier Iversen, og viser til at dommeren justerte seg ned til 5 meter i ettertid.
Det er heller ikke ulovlig å filme den pågrepne forfra, presiserer Iversen, og viser dermed til at dommeren gjør en grov saksbehandlingsfeil her også, samtidig som han også presiserer at han uansett ikke kunne ha gjort noe med kamera-vinkelen, slik han sto i situasjonen.
Verken politiet eller domstolen har rett til å overprøve min regi av det hele, så det er ganske absurd av retten å innta denne vinklingen, mener han.

– Dette er jo en håpløs argumentasjon fra rettens side, der både politiet og retten går mot sine egne argumenter og prinsipper, sier han.
Han mener imidlertid at dette beviser at politiet og retten hadde forhåndsdefinert egne tolkninger av både loven og anvendelsen av den, og at retten faktisk var en påvirket part som begikk mange saksbehandlingsfeil, i tråd med politivaktens tidligere uttalelser på kammerset, der det ble fremhevet at slike saker skulle gå i politiets favør nærmest automatisk. Da er det jo rimelig vanskelig å vinne slike saker, akkurat som det har vært i NAV-sakene, sier Iversen videre.

– Saken er nemlig den at politiet har tiltalt meg for å ha nektet å følge et pålegg først og fremst, ikke for at jeg filmet, ifølge dem selv. For de har nemlig ingen hjemmel i loven til å kunne forby meg å filme, sier Iversen, i og med at det ikke er ulovlig å filme, skyter han til. Deretter bruker de begreper som «uheldig» og «mulig publiseringsfare» for å legitimere sine egne ulovlige tiltak, sier han videre. Til slutt forsøker de på en usaklig måte å fremstille meg som en amatør og syndebukk for at de ikke klarer å håndtere saken selv, sier han videre.
Dessuten er det påfallende at det ikke nevnes med ett eneste ord av retten, at politibetjenten faktisk var såpass usaklig og urimelig at han ga meg en frist på tre sekunder på å fjerne meg, noe som ikke er mulig å etterkomme i praksis, avslutter han.

Diplomatisk og rasjonell fremtreden

– Jeg er kjent for å ha en rimelig diplomatisk og rasjonell måte å fremtre på, så det pleier aldri være et problem dersom politiet mot all formodning skulle mene at vi står for nært en situasjon og må trekke unna for ikke å forstyrre politiet, sier Iversen.

– Saken var bare det at denne politimannen hadde fått det for seg at han skulle ha regien på filmingen min, og at han samtidig hadde oppgradert seg selv til å også innbefatte i redaksjonens høyeste beslutningsnivå, så han bedyret at jeg ikke måtte filme vedkommende de håndterte, men at jeg gjerne kunne filme ham. Og da hjelper det selvfølgelig ikke særlig på situasjonen at jeg har tunga rett i munnen og er direkte med betjenten, samtidig som jeg viser til fungerende jus, sier Iversen videre. Jeg kunne kanskje ha spart meg det, det ser jeg for såvidt i ettertid, uten at dette har noen betydning for saken ellers, sier han.

– Jeg gjorde for såvidt nølende det politibetjenten ba meg om, for jeg ble noe usikker på hva han mente med det hele. Men politimannen stilte seg imidlertid slik i bildet at også den berørte personen bak ham kom med i bildet, dersom det er et poeng i seg selv, sier den kontroversielle redaktøren spørrende.

Politiet brøt selv loven

– Deretter grep plutselig politimannen telefonen min, uten forvarsel. Jeg ba ham slutte med det og poengterte at det var min telefon og at han ikke hadde noen rett til å frata meg denne uten ransakingsordre, eller annen gyldig grunn, for den saks skyld. Dette ble ikke engang nevnt i rettens kjennelse, sier han.

– Det ble derfor et bitte lite «basketak» der jeg klarte å holde på telefonen, men opptaket ble dessverre brutt, noe jeg ønsker å få politimannen dømt for, sier Iversen

– Han gjorde seg nemlig skyldig i flere lovbrudd her, og ett av dem var bevisforspillelse. Her mener jeg også at dommeren har gjort seg medskyldig i bevisforspillelse, med bakgrunn i at han ikke lot mine vitner tiltre i retten etter samme vilkår, og at han sørget for at politiet ikke ble kritisert for disse forholdene.

– Politiet har ingen rett til å instruere meg i min filming under disse omstendighetene, og de har heller ingen rett til å gå til fysisk angrep på meg, eller å ta fra meg telefonen min på dette grunnlaget. De kan heller ikke gi meg et pålegg på dette grunnlaget, sier Iversen.

Han sier videre at han poengterer at politiet må ha et grunnlag for sine pålegg. Man kan ikke bare kaste vilt om seg med pålegg etter eget befinnende, forklarer Iversen.
– Man må ha en gyldig grunn for å bortvise folk, fortsetter han.

– I tillegg ble også pålegget fremsatt feil, forklarer Iversen videre. Dessuten ga politimannen meg bare tre sekunder på å forlate sentrum, hvilket faller i sin egen urimelighet, fortsetter han.
Selv påstår politimannen i retten at han sa ti sekunder, forklarer Iversen. Men det spiller da ingen rolle, for ti sekunder er også helt urimelig. Dessuten skal alltid tvilen tilkomme den tiltalte til gode, og i og med at både tre og ti høres rimelig likt ut på dialekt («tri» og «ti»), så skal det tas hensyn til dette og gis medhold i så måte, sier Iversen.

– Jeg var egentlig ikke så interessert i å bli værende der lenger, men måtte selvfølgelig protestere høylytt mot både pålegget og dets urimelige innhold, når det til de grader er helt bortreist, sier han.

– Man så egentlig allerede i starten at denne politimannen var en liten løs-kanon, og at han jaktet litt «action» i både blikk og kroppsspråk, sier Iversen videre.

– Jeg forsto straks hvor dette ville bære hen, når jeg så utageringen til politimannen. Politimannen ropte på sine lydige kollegaer, som selvfølgelig stiller seg bak sine kollegaer uansett hva det måtte være, akkurat som for eksempel taxi-kollegaer eller andre arbeidskollegaer ville ha gjort, og de kom mannsterke imot meg.

– På samme måte fikk politimennene fritt leide til å samkjøre forklaringer, bevis, etc, i over ett år før saken kom opp for retten.

– Jeg la derfor hendene frivillig bak på ryggen og gjorde det tydelig for dem at jeg ikke hadde til intensjon å gjøre motstand, samtidig som jeg utbrøt «slapp av, jeg skal ikke gjøre motstand, jeg kommer til å gjøre som dere sier fra nå av». De tok likevel et veloverdrevent tak på meg for å poengtere sin overlegenhet, uten at jeg brydde meg nevneverdig om det, sier Iversen videre.

Ufør og syk

– Det er enkelt å sparke dem som ligger nede, utbryter han plutselig.

– Jeg har blant annet borrelia og sukkersyke, så jeg var nok delvis «ruset» av dette etter hvert som jeg ble dehydrert og preget av situasjonen, etter at jeg ble kjørt inn til kammerset. I tillegg lider jeg av sterk klaustrofobi, så det er meget ubehagelig, traumatisk og desorienterende for meg å bli satt i en trang celle på den måten. Dette bar jeg nok preg av, og kanskje derav politiets mistanke om at jeg var beruset, sier den tidligere sjefredaktøren i den tidligere så populære nettavisen, Standpunktet.

– Dagen etterpå ble jeg sluppet ut av cellen etter mye om og men, også fordi jeg etter gjentatte ganger hadde sagt ifra om at jeg måtte ha medisiner. Dette ble ikke særlig prioritert av politiet.

– I stedet begynte daværende vaktsjef å legge et utilbørlig press på meg for å få meg til å undertegne et forenklet forelegg på kr 7.500, hvilket jeg blankt avslo.

– Politivakten sa da at det ikke var noen som vant slike saker, så jeg måtte bare undertegne med en gang, slik at ikke beløpet ble doblet og at jeg ble dømt. Han sa at det var automatikk i dette, og at retten idømte i deres favør i slike saker. Med andre ord, det var automatikk i dette på den måten at man var forhåndsdømt, og at politiet på den måten nærmest hadde klippekort hos Stavanger byrett. Slik er det altså Stavanger byrett sparer seg selv for noen ekstra kalorier og unngår for mye arbeid og bevisførsel, de godtar alt politiet kommer med, som ferdigproduserte saker.
Nøyaktig samme problematikk og logistikk som i den nåværende NAV-saken, der også politiet har påvirket domstolene og sørget for en viss automatikk i prosessen. Dette fratar selvfølgelig ikke domstolene det øverste ansvar, tvert imot, sier Iversen bestemt.

Sitat fra journalisten.no

– Å filme på offentlig sted er lov, konstaterer Kristian Johansen, seksjonsleder for forebyggende og patrulje i Sør-Vest politidistrikt.

Johansen mener politiet må tåle å bli filmet av både pressen og privatpersoner. Men han mener det er hårfin grense mellom hva som er greit og ikke greit.
– Det er mange som filmer som svarer at «dette er offentlig sted». Det er i utgangspunktet riktig.
Men terskelen for når det blir ulovlig er veldig lav. Hvis politiet ber dem om å fjerne seg, og de ikke følger det pålegget, så er det i seg selv et straffbart forhold, sier han til journalisten.no.

– Nei, dette er feil. Og det burde da vitterlig politiet selv vite, sier Iversen. Man kan ikke bare mene at det er en hårfin grense mellom hva som er greit eller ikke greit, det må faktisk finnes en slik grense, i form av lover og regler i forhold til dette, fortsetter han. Det er akkurat dette som er problemet i politiet, sier Iversen videre. At de faktisk tror at de selv kan definere seg frem til tolkninger av lover og regler som egentlig ikke eksisterer, og ilegge pålegg og hva de ellers måtte ønske for hver anledning de måtte finne for god skikk. Slik er det ikke, og slik vil et aldri bli. Man må ha en vurderingsevne i politiet også, de har også utro tjenere der som i alle andre etater, og derfor må de også ha spilleregler å følge, sier Iversen med en bestemt tone.

– Dersom politiet bare kan ilegge borgere pålegg etter eget befinnende, blir det jo rimelig lite rettssikkerhet i Norge, fortsetter han. Og lite rettssikkerhet er jo det vi egentlig diskuterer her. Man må kunne forvente at det ilegges visse krav overfor politiet også, i deres anvendelse av lover og regler, sier han videre. Dette er også en del av problematikken i NAV-saken. Jeg kjenner også til en del andre saker der rettssikkerheten blir tilsidesatt av både politi og rettsmyndigheter, avslutter han.

Kristian Johansen viser til politilovens § 5 som sier at «enhver plikter straks å rette seg etter de pålegg, tegn eller øvrige signaler som politiet gir». Brudd på denne kan gi bøter eller fengsel i inntil 3 måneder, ifølge § 30.

– Her tar han også feil, fortsetter Iversen. Han glemmer deler av samme setning i loven. Det står nemlig at politiet skal gjøre dette i medhold av bestemmelsene i kapittel II i denne loven, som er det vesentlige her. Man trenger heller ikke være rakettforsker for å forstå at lovgiverens intensjoner er at politiet også opptrer korrekt i forhold til det man kan karakterisere som god skikk og rettferdig behandling, sier Iversen videre og viser til lovens faktiske tekst i politilovens § 5.

§ 5.Plikten til å følge politiets pålegg
Enhver plikter straks å rette seg etter de pålegg, tegn eller øvrige signaler som politiet gir i medhold av bestemmelsene i kapittel II i denne lov.

– Samtidig glemmer han altså den påfølgende paragrafen som faktisk setter dette i riktig perspektiv, og det er jo både urovekkende og lite tillitsvekkende, for å si det mildt, sier han og viser videre til neste paragraf.

§ 6.Alminnelige regler om hvordan polititjenesten skal utføres
Tjenesteoppdragets mål skal søkes nådd gjennom opplysning, råd, pålegg eller advarsel eller ved iverksettelse av regulerende eller forebyggende tiltak.
Politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.
Politiet skal opptre saklig og upartisk og med omtanke for personers integritet, slik at den som er gjenstand for inngrep fra politiet, ikke utsettes for offentlig eksponering i større grad enn gjennomføringen av tjenestehandlingen krever.
Politiet kan anvende makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig.

– Det ble ikke forsøkt andre lovlige forebyggende tiltak, sier Iversen. Politimannen hadde overtenning og begikk flere grove feilvurderinger av situasjonen, og han sørget selv for ytterligere eskalering av situasjonen, blant annet med sine urimelige og tåpelige krav. Videre besluttet han å beordre tjenestemenn til å prioritere min oppmerksomhet i stedet for å prioritere det de egentlig kom dit for å gjøre. Det er i mine øyne misbruk av offentlige midler, sier Iversen høylytt.

– Politimannen brøt også politiloven da han kom gående mot meg og sa det var greit at jeg filmet ham, men ikke vedkommende bak ham. Han har ingen rett til det, og han har dermed gått utover sitt mandat som politi, og dermed også brutt norsk lov. I tillegg angriper han meg fysisk og forsøker å ta telefonen min uten hjemmel i loven. Der skjer neste overgrep, fortsetter han. Det neste er at jeg blir anholdt og faktisk satt i fengsel uten dom, sier han. Jeg er jo ikke overstadig beruset, så det må anses som at politiet her viste dårlig vurderingsevne da de anså meg som såpass farlig for situasjonen, at de valgte å bruke store ressurser på meg som overga meg, for å sette meg på glattcelle, sier han videre. Hvis ikke er det altså en ren prestisje han har satt igang, for ikke å tape ansikt, ikke sant, spør han Team Mikroskop.

– Han ble bedt om å slutte å filme og trekke seg tilbake. Han sa han var journalist, og det var han for så vidt også. Men han ble dømt for å nekte å følge politiets pålegg. Og bakgrunnen var at han ikke ville avslutte filmingen, sier Kristian Johansen.

Retten skriver følgende:

I herværende sak mener retten at politiet har hatt en rimelig og fornuftig grunn for pålegget som ble gitt til tiltalte. Slik retten ser det, forelå det derimot ingen rimelig grunn for tiltalte å ikke skulle rette seg etter politiets pålegg i herværende sak, hensett til foranledningen.

– Dette medfører ikke riktighet. Jeg ble nemlig ikke bedt om å slutte å filme, jeg ble bedt om å følge politiets regi som var å filme politimannen istedet for ham som sto i bakgrunnen, svarer Iversen til denne kommentaren. Og i bunn og grunn gjorde jeg det, sier han videre.
Det er noe helt annet egentlig, selv om det ikke er en viktig del av konklusjonen. Uansett, så har ikke politiet anledning til å nekte meg å filme, tillegger han, før han sier at politiet her også motsier seg selv.

– Politiet sier altså at de ga meg et pålegg fordi jeg ikke ville slutte å filme og trekke meg tilbake.
Det ble aldri nevnt et eneste ord om at jeg måtte trekke meg tilbake, sier han. Det beviser også video-opptaket, sier han videre. Ergo må det altså konkluderes med det politiet selv sier, at de ga meg pålegget fordi jeg ikke ville slutte å filme, og dermed er pålegget ulovlig, sier han.

– Jeg ønsket imidlertid å avslutte filmingen på dette tidspunktet i utgangspunktet, men politimannen fremtvang dermed med sin oppførsel et behov om å fortsette å filme, sier Iversen videre. Og da er faktisk politimannen selv årsak i den videre filmingen, om det skulle være noe poeng i det. Men dette er av svært liten betydning, for de kan likevel ikke nekte meg å filme, ikke engang som privat person, sier Iversen.

– Retten derimot, mener jo at jeg har gjort noe klanderverdig, siden de skriver at det var rimelig og fornuftig grunn til det politiet foretok seg. Men de nevner ikke med et eneste ord hva denne fornuften egentlig var basert på, forteller Iversen. Og i tillegg blander de sammen beskyldninger og begreper som beviselig ikke har funnet sted, avslutter han med, før vi tar en pause.

I pausen forteller han at han føler at både politiet og retten forsøker å latterliggjøre ham som journalist og skribent, der retten blant annet går langt i å fremstille ham som uansvarlig og amatørmessig, med tanke på at retten bare antok at Iversen verken hadde kunnskaper nok om lovverket vedrørende publisering, eller kunnskaper nok om hvordan man opptrer i slike situasjoner.

Iversen forteller også at både politiadvokaten og dommeren var rimelig parkert en stund, før de forsto at han hadde gjort hjemmeleksene sine og faktisk var en mye større utfordring enn de hadde forestilt seg.

Han eksaminerte politiet etter alle kunsters regler, og satte politiet fast ved flere anledninger, uten at det ble vektlagt i rettens dokumenter. Både dommeren og politiadvokaten skrøt hemningsløst av ham som advokat, etter at saken var avsluttet i rettslokalene til Stavanger byrett, ifølge ham selv.

Dommeren måtte bryte inn å irettesette politimannen jeg eksaminerte, fordi han hisset seg opp og nektet å svare på spørsmålene mine, sier Iversen.

Etter pausen ønsker Iversen å utdype rettens kjennelse noe mer. Retten skriver som følgende, leser han opp:

Tiltalte ble også forklart bakgrunnen for det hele. Retten har riktignok notert seg tiltaltes opplysninger om å være journalist, og hans forklaring om dette i dag, men kan ikke se at vi her står overfor en situasjon som griper inn i en journalists’ rett til å dekke ordens og vakttjenester ved aktuelle hendelser som finner sted på offentlig sted. Selv om også denne retten har begrensninger, særlig i lys av politiets plikter og arbeid, er vi uansett ikke i noe tilfelle hvor dette nevnte avveiningsspørsmål har sin aktualitet. Det er ingen holdepunkter som underbygger at tiltalte kunne oppfattes som journalist, noen også hans lite forståelsesfulle opptreden i denne situasjonen, tilsa. At han var beruset, underbygget dette enda mer. Det sentrale er uansett at tiltalte – med sin opptreden og væremåte forstyrret politiet i sin tjenesteutøvelse gjennom opprettholdelse av ro og orden, her med at de i tillegg til situasjonen de kom for å håndtere, også måtte bruke tid og ressurser på tiltalte, som ikke ville rette seg etter beskjeder og pålegg i dette øyemed, og som heller ikke rettet

– Retten fremkonstruerer altså en årsak for at politiet skal ha lov til å gripe inn mot meg, selv om jeg ikke har brutt noen lov. Politiet ber meg altså ikke om å trekke meg tilbake, men å slutte å filme vedkommende i bakgrunnen. Dette legger også retten til grunn når de sier det var «noe uheldig» i forhold til «muligheten» for at jeg kunne publisere. Dette er jo bare rent svada fra ende til annen, sier Iversen med en tydelig irritert tone.

– Legg merke til at de også forsøker å gjøre et poeng utav de to – tre ølene jeg hadde på utestedet, før jeg rettet nesen hjemover, sier han. En lags førende hersketeknikk, med andre ord. Det er da vitterlig ikke tatt verken alkotest eller blodprøver av meg, så dette er helt på jordet, brummer han. Jeg sa det i retten, og jeg sier det igjen! Jeg vil ikke høre ett eneste ord mer om alkohol i denne forbindelsen, dersom de ikke kan legge håndfaste beviser på bordet, sier han med en tydelig irritert tone. Verken politiet eller retten kjenner til min dømmekraft etter to – tre pils, de kjenner heller ikke til om jeg er beruset eller ikke, på dette tidspunktet. Mine venner derimot, kjenner meg som både oppegående, klartenkt og diplomatisk, etter bare to – tre pils. De er imidlertid ikke forsøkt avhørt. Så dette er rene spekulasjoner og antagelser gjort i en populistisk ånd overfor politiet, av retten, forteller han videre.

– Jeg spurte politimannen som pågrep meg hvilken kompetanse han selv mente han hadde til å vurdere min tilstand i det angitte øyeblikket, og poengterte for ham at jeg selv har stått dørvakt i mange år i min fortid, samt jobbet som ungdomsleder og kulturarbeider i regi av flere kommuner i landet, gjennom mange år. Han fablet og stablet på bena en ren påstand som enkelt lar seg motbevise, nemlig med grunnlag i håndteringen av kameraet. Kameraet var nemlig stødig ført hele tiden, med en stødig hånd, og det var ingenting i verken samtalen på lydopptaket eller filmen, eller for den saks skyld noe annet, som tydet på at jeg var beruset. Jeg er en voksen mann på snart 55 år som har lov til å nyte alkohol, og jeg vet også utmerket godt hvordan man håndterer slikt og hvordan man oppfører seg blant andre mennesker på byen, sier han med et veldig bestemt blikk rettet mot oss, før han tilfører at det også er lov å nyte alkohol.

– Retten har også i tillegg til å ha fordommer overfor meg, konkludert med at jeg har hatt liten forståelse for situasjonen og politiets arbeid, noe jeg finner meget forunderlig og latterlig. Hvor i samtalen på film-opptaket går dette frem, hvor nevnes det at jeg må fjerne meg, eller trekke meg unna? Hva er det som får retten til å mene noe slikt, hvilket grunnlag har de for å sverte meg på denne måten? Man kan da ikke bare synse og mene seg frem til en dom mot noen, i norske domstoler. Stikk i strid med dette kan jeg opplyse om at jeg hele tiden tydelig ga politiet kropslig og verbalt signal om at jeg ikke ønsket å være til bry for politiet eller å forstyrre dem, og at jeg oppførte meg eksemplarisk og diplomatisk, og ikke hadde til intensjon om å gå nærmere inn på situasjonen. I motsetning til alle dem som befant seg mellom meg og politiet, og som faktisk var synlig beruset. Dette bekreftes også av vitner som i ettertid kontaktet Standpunktet og uttrykte stor skepsis overfor politiets atferd, og som videre ønsket å stille som vitne for meg, men som altså ikke fikk lov til det, forklarer Iversen.

her med at de i tillegg til situasjonen de kom for å håndtere, også måtte bruke tid og ressurser på tiltalte, som ikke ville rette seg etter beskjeder og pålegg i dette øyemed

– Og det at retten på toppen av det hele holder meg ansvarlig for at politiet misbruker sine egne kollegaer på denne måten, og feil-prioriterer sine ressurser, i tillegg til å bryte politiloven, er direkte hårreisende i denne saken, sier Iversen videre.

– Retten har rett og slett ikke hørt etter min forklaring, jeg kjenner meg ikke igjen i rettens beskrivelser i deres egne dokumenter i ettertid, og hele tiden er den rettet negativt mot min person og min atferd, men positivt mot politiets atferd. Ikke ulikt slik som både NAV, barnevern og andre statlige organisasjoner går frem på generelt grunnlag, når de skriver rapporter tilpasset egne behov. Hvilke sjanser har jeg da? Iversen viser til hans tidligere kollega, den nå avdøde Jan Simonsens bror, Åge Simonsen, som ved flere anledninger har avslørt denne type hersketeknikk i rapporteringer i statlig regi, i flere rettssaker.

– Man må huske på at retten først avviste mulighetene for fri rettshjelp, noe jeg søkte på basis av min helsesituasjon. Deretter avviste de en sykemelding, to lege-erklæringer og ikke minst avviste de mine muligheter for vitneførsel, sier Iversen.

– Han nevner i forbifarten at han ikke fikk tid på seg til å føre vitner, da dommeren ga ham avslag på fri rettshjelp pr telefon fredagen rett før stengetid (rundt kl 16), og at han derfor måtte møte i retten mandags morgenen uten vitner og bevis.

– Jeg sa at dersom jeg i det minste ikke fikk føre video-opptaket som bevis, ville jeg ikke anerkjenne retten og ville dermed forlate lokalene straks, og den pågående rettssaken, sier han. De godtok dette, men bestridte altså likevel det de så på video-opptaket, sier han videre.

– Det fremstår for meg som om dette allerede var avgjort på forhånd, og at jeg skulle dømmes uansett, slik som politivakten på kammerset året før advarte meg mot. Og nettopp dette er min nøytrale overveielser i mange andre saker også, både i forkant av denne hendelsen, og i etterkant, sier Iversen videre.

Sammenligner politiet og retten med kriminell mafia

– Jeg har etter denne opplevelsen en oppfattelse av politiet, som jeg har av visse kriminelle miljøer i diverse andre land, de lyver og forsøker å dekke over hverandre, i tillegg til å bryte lover og regler i myndighetenes navn, sier Iversen.

– Det fremstår for meg som et mysterie hva jeg egentlig er dømt for, sier han videre. Er det for å ha filmet, eller er det for å ha forstyrret politiet, spør han? Er det begge deler? Hvordan skal man tolke dette nonsens vaset, spør han.

– For i bunn og grunn må vel en av de tingene være til stede for at politiet skal kunne bortvise meg med sitt pålegg på lovlig vis i denne saken, og nettopp derfor har politiet forsøkt å manipulere og lyve for retten, med å påstå at jeg var til hinder for politiet, sier han. Men det var jo helt unødvendig, for retten hadde jo allerede sett klippekortet til politiet, og hadde uansett dømt i deres favør, sier han videre.

Hvordan kunne jeg være til hinder for politiet, på det dommeren selv betraktet som ca 5 meters avstand?

Jeg tilbydde meg også å telle brosteinen på bakken, og å oppsøke åstedet for å måle dem nøyaktig, for å beregne mer konkret avstand. Men uansett, hvordan forklarer profesjonelle politifolk at de ikke klarer å håndtere en situasjon på grunn av at jeg står på fem meters avstand og filmer? Det er helt absurd, retten kverulerer med oss, avslutter Iversen.

– På spørsmål fra oss om hvorfor han ikke anket saken, svarer han at han det rett og slett ikke var forsvarlig på gjeldende tidspunkt, grunnet helsemessige årsaker.

– Man føler at man blir slått og spent som ufør, mens man ligger nede, sier han. Det er både dyrt og vanskelig å være syk i Norge, det skal være sikkert og visst, avslutter han.

Iversen sier han kommer til å utdype dommen ytterligere offisielt, og at han nå har satt advokat på saken.

– Siste ord er ikke sagt i denne saken, sier han før han forlater oss.

Vi følger saken videre fra første rad!

Team Mikroskop

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.